Alt det blå på himmelen….

Ny forfatter på lista mi; Mélissa Da Costa. Fransk dame med sans for det skjøre litt dype i oss. Leste ‘Dagene som kommer’ for en tid tilbake, fantastisk historie om savn, sorg, og å komme seg tilbake på sporet. Den rørte meg dypt. Nå fant jeg en annen bok på vårt flotte bibliotek;

Boken handler om en som får vite han ikke har god prognose for å kunne leve veldig mye lengre. Han nekter gå inn i rollen som dødssyk. Det ender med han kjøper en bobil og legger ut på en siste reise. Historien er bare fantastisk derfra, med opp og nedturer om hverandre. Underveis på vår ferd, for leseren blir unektelig med, finner man dyp traume-takling, spørsmål om mangt, og alt man ikke har svar på også i denne boken. Språket er så mykt og beskrevet med fine, vare iakttagelser av alle opplevelsene. De mellom-menneskelige relasjonene er viktige samtidig som man må respektere at ikke alle opplever det samme i samme situasjon. Kanskje språket i boken kommer av riktig oversetter, det er noe man glemmer noen ganger, oversetterens ordvalg og setningsbygging kan påvirke leserens opplevelse.

Har ikke kommet lenger enn halvveis men sitter med en god følelse mens jeg leser meg gjennom, håper det varer boken ut 😀

Anbefales om du har sjansen.

Ps: Boken er ferdiglest: for en historie sier jeg bare. Virkelig nydelig.